De gav henne en ny, varm dynejakke da hun kom - men de så ikke at hun hadde hull i begge skoene.
De gav henne nøkkelen til åtte kvadratmeter som skulle være bare hennes. Så dro de. De skjønte ikke at hun sa at hun var redd for å være alene.
De gav henne penger, og viste henne skap og frysebokser fylt med deilige middagsretter. De glemte å vise henne hvordan hun skulle bruke komfyren, og så ikke at hun spiste all maten kald.
De gav henne et fjernsynsapparat, slik at hun skulle ha noe å gjøre. Men de så ikke bildene fra krigssoner som rullet over tv-skjermen og gav henne vonde mareritt hver eneste natt.
De smilte til henne, gav henne en telefon og ba henne om å ringe hvis hun trengte noe. De glemte at hun ikke kunne språket.

De gav henne alt dette; klær, mat, et sted å bo, telefon og fjernsyn.

Men de så henne ikke. Hørte ikke stemmen hennes. Og glemte henne i det de lukket døren igjen bak seg. Hun ble et tall på papiret; enda en flyktning som Norge forbarmet seg over. De visste ikke det, at alt hun trengte var en venn.