Før Norge kan jobbe for et internasjonalt forbud mot klasebomber på en troverdig måte må vi rydde i eget hus. I fjor fikk britiske styrker teste klasebomber på norsk jord. I tillegg produserer Norge deler som blir brukt i klasebomber.

  

Klasebomber består av hundrevis av småbomber samlet i en stor bombe som slippes fra fly eller skytes opp fra bakken. Når den åpner seg sprer den småbombene over et stort areal. Beregninger viser at opp mot 30 % av småbombene ikke eksploderer når de treffer bakken, men blir liggende som miner som lemlester og dreper uskyldige sivile i årevis etter konflikten.

 

I nyere konflikter har klasebomber vært et foretrukket våpen. I Irak slapp USA og Storbritannia i følge Human Rights Watch 13.000 klasebomber, som inneholdt 1,8 – 2 millioner småbomber, på tre uker i mars/april 2003.

 

Når klasebomber blir brukt i befolkede områder går det ofte utover uskyldige sivile.  Det er i strid med internasjonal humanitær rett. Det finnes i dag flere milliarder  klasebomber på lager i over 70 land, og Norge er intet unntak. Dersom disse blir brukt, vil de legge igjen millioner av ueksploderte bomber, og de langsiktige humanitære konsekvensene vil bli minst like store som det mineproblematikken utgjør.

 

Det paradoksale er at klasebomber er lov, mens miner er forbudt. Det haster med å få til et internasjonalt forbud mot klasebomber fordi sivile utsettes for uakseptabel risiko og unødig lidelse både under og i lang tid etter en væpnet konflikt.

 

Regjeringen har lovet å arbeide for et internasjonalt forbud mot klasebomber, men bør aller først innføre et nasjonalt forbud, helst i lovs form. Norge kan ikke på en troverdig måte gjøre dette uten først å innføre et nasjonalt forbud. Røde Kors Ungdom krever et effektivt nasjonalt forbud som både gjelder mot produksjon, lagring og bruk av alle typer klasebomber.

 
Dette leserinnlegget var på trykk i Aftenposten, Adresseavisen, Bergens Tidende, Fedrelandsvennen og flere andre region- og lokalaviser i april og mai 2006.