Denne definisjonen av menneskehandel bygger på FNs konvensjon mot organisert kriminalitet over grenser, og tilleggsprotokollen for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn. Denne protokollen kalles Palermo-protokollen.

Menneskehandel kan foregå på ulike måter, men omfatter utnyttelse av et annet menneske ved at noen tar kontroll over vedkommende og sørger for at personen rekrutteres, transporteres, mottas og huses i hjemlandet eller et annet land.

Utnyttelse: Menneskehandel innebærer at noen utnytter andre.

Tvang: Menneskehandel innebærer at en person får kontroll over en annen ved hjelp av ulike former for trusler, vold, tvang, bedrageri, eller misbruk av en sårbar situasjon.

Forflytning: Menneskehandel omfatter rekruttering, transport, mottak og husing av personer.

Når vi snakker om menneskehandel omfatter det alt fra:

• Utnyttelse i prostitusjon
• Tvangsarbeid
• Salg av kroppens organer
• Salg av spedbarn
• Utnyttelse som hushjelp
• Ulovlig arbeid
• Tvangsekteskap
• Falsk adopsjon
• Sexturisme og sexunderholdning
• Tigging (barn, eldre og invalide settes på gatene)
• Utnytting til andre kriminelle aktiviteter

Hvor mange er utsatt for menneskehandel?

Menneskehandel er i følge FN på vei til å bli den nest største illegale økonomien i verden, etter handel med våpen. FN anslår at antallet personer som har vært utsatt for menneskehandel til nå er over fire millioner. Det er alltid vanskelig å anslå det riktige antall mennesker som rammes av denne handelen, og det er høye mørketall, men inntektene fra handel med mennesker viser at antall mennesker som rammes er skremmende høyt.

Hvem blir ofre for menneskehandel?

Marginalisering og få økonomiske ressurser gjør fattige barn og kvinner til hovedmålgruppe for menneskehandel. Ofrene kommer ofte fra fattige eller krigsherjede land, hvor de er spesielt utsatt, for eksempel på grunn av arbeidsledighet og akutt pengenød i familien. Et fristende tilbud og drømmen om et bedre liv, kan dermed lede mennesker inn i menneskehandel.

De fleste land i verden berøres på ulike måter og i ulikt omfang av menneskehandelen. Land som de utsatte kommer fra (opprinnelsesland) reiser gjennom (transittland) eller der de utnyttes (mottakerland). Norge er i første rekke et mottakerland. Mennesker utsatt for menneskehandel kommer hovedsakelig fra land i Øst- og Sentral-Europa, det tidligere Sovjetunionen, Afrika, Mellom- og Sør-Amerika, og Asia. De som kommer til Norge er ofte fra de baltiske landene, i tillegg til Russland, Albania, Bulgaria, Romania og Nigeria. Felles for disse landene er at de er fattige, og ofte preget av uro og konflikter.

Hvordan skjer menneskehandel?

Falske løfter om et bedre liv fører ofre for menneskehandel over landegrenser. Mange tror de skal arbeide i serviceyrker, som hushjelper eller modeller. Noen vet at de skal inn i sex-industrien, men de vet ikke at de vil få lite eller ingen betaling. De vet ikke at trusler, vold, fratakelse av bevegelsesfrihet og råderett over egen kropp kan bli en del av hverdagen. Mange blir slått, voldtatt, innesperret og sultet inntil de gjør som de kriminelle krever. Ofre for menneskehandel blir holdt fast av psykisk og/eller fysisk terror. Selv de som går på gaten alene og slik møter både politi og hjelpeapparat, så tør de ofte ikke å bryte ut av situasjonen. De er redde for straff, skam og fortvilelse over sin egen situasjon.

Tilbakebetaling av fiktiv gjeld
Et viktig element innen utnytting av personer i menneskehandelen er det som på engelsk kalles for "debt bondage system" eller "peonage". Dette innebærer at hun som er utsatt må betale tilbake en gjeld hun er blitt påført av sin menneskehandelagent. Dette er en gjeld som er kommet til som følge av transportkostnader, kostnader for dokumenter, bestikkelser, transport, saksbehandlingsutgifter og generelle levekostnader. Ofte innebærer dette at hun blir fratatt sitt pass, blir så fortalt at hun er betalt for og at hun derfor må jobbe som prostituert for å betale tilbake "kjøpesummen". Det hun "kostet" når hun ble solgt fra en menneskehandler til en annen, er også en gjeld hun må tilbakebetale og som stadig økes som følge av et eget rentesystem. I tillegg får hun straffebøter om hun har vært ulydig mot menneskehandleren. Det er veldig vanlig at menneskehandlerne bruker straffebøter som en metode for å kontrollere sine ofre. Hun klarer sjeldent å betale tilbake gjelden, og vil etter en tid bli solgt videre.

Forbud mot menneskehandel

Handel med mennesker er ikke lov i Norge, i henhold til straffeloven (§ 224).

Paragrafen bygger på FNs konvensjon mot organisert kriminalitet på tvers av landegrenser, og Palermo-protokollen. Palermo-protokollen sier også at mindreårige som utnyttes i prostitusjon over landegrensene skal defineres som ofre for menneskehandel uavhengig om de er blitt utsatt for tvang. De regnes som sårbare på grunn av sin lave alder.