Jeg treffer Carlos i forbindelse med programmet PANICA, et prosjekt finansiert av Norges Røde Kors. PANICA jobber med barn som enten bor på gaten eller som står i fare for å gjøre det. PANICA ble startet opp i Bogota i 1973, og finnes i dag i flere byer i Colombia. I Manizales har prosjektet eksistert siden 2001 og har én fulltidsansatt og ca 20 frivillige. I tillegg jobber flere sosionomstudenter med PANICA som en del av praksisen sin. 

 

”De er tross alt familie”

Carlos kommer fra en familie som består av mor, far og åtte søsken. Tre av søsknene hans ble tatt hånd om av barnevernet da han var 9 år, og han har ikke sett dem siden. Men han forteller at han ofte ser opp på himmelen, på stjernene og tenker på dem, snakker til dem, og ber til Gud om at han skal få se dem igjen en dag. Carlos forteller om en far som slår både han og moren, som har truet med å drepe dem begge. Han kan vise til kutt i ansiktet fra en kniv, etter en slåsskamp med faren.  Han legger til at faren er rusmisbruker, og bruker dop foran ungene, noe Carlos er fortvilet over. Jeg spør om han har et bedre forhold til moren, men han forteller at moren mishandler han verbalt. - Men de er tross alt familie, legger han til.

 

Det et barn ikke burde oppleve

Carlos begynte å ruse seg da han var 8 år gammel. Han husker godt første gangen han ble tilbudt rusmidler. Det skjedde utenfor skolen hans. En gutt på rundt 20 år spurte om han ikke ville prøve marihuana, og han takket ja. Etter dette har han sniffet lim, brukt kokain og andre stoffer. Politiet arresterte han etter en kort tid og plasserte han på et rehabiliteringssenter der han tilbrakte 2 år. Det var moren som tilslutt hjalp han med å rømme fra senteret. Han forteller at han klarte å holde seg rusfri i et par måneder etter at han kom ut fra senteret. Så fikk han seg venner som ruset seg, og selv om han klarte å motstå en liten periode, endte han opp med å ruse seg igjen.

Fra Carlos var 11-13 år bodde han på gaten, han spiste det han fant i søppelkasser. Han forteller om en episode som får det til å gå kaldt nedover ryggen min; Han var 11 år og ble overfalt, kneblet og voldtatt av tre menn. Det er tydeligvis vanskelig for Carlos å fortelle dette, han har tårer i øynene og puster dypt. Carlos tilbrakte en måned på sykehus etter dette. Politiet lette etter voldtektsmennene, men fant dem aldri. - Men jeg tilgir dem, sier Carlos og ser på meg med et alvorlig blikk.
Som om dette ikke skulle være nok, har Carlos opplevd å bli forsøkt drept. Da han bodde på gaten stjal han en gang noen grønnsaker. En dag ble han skutt etter av den som eide grønnsakene. Kulen streifet heldigvis bare foten hans, men skrekken sitter fortsatt dypt.

 

En solskinnshistorie med skygger

Carlos ble med i PANICA for seks år siden. Broren hans var allerede en del av programmet, og Carlos klarte å overtale moren til å gi han tillatelse til å delta. Han har vært fraværende i perioder, men de siste fire årene har han deltatt på de fleste av aktivitetene til PANICA. Han sier at PANICA, og da spesielt Luisa, koordinatoren for programmet, har hjulpet han å komme videre i livet. PANICA tilbyr et annet miljø, og en mulighet til å integrere seg med de andre ungene som deltar. Han setter spesielt stor pris på å snakke med de frivillige, som han gjerne gjør om han føler seg trist eller har problemer. Han føler han blir tatt på alvor av de frivillige i PANICA, at de forstår, gir gode råd og lytter til det han har å si.  Han har ikke sluttet helt med rusmidler, fortsatt ruser han seg på marihuana og alkohol, og sier han ikke klarer seg uten dette. Men han har kommet en lang vei siden han første gang ble med i programmet for seks år siden.

GRUPPEARBEID OM RUSMIDLER: Kajsa Liisa (i midten), her sammen med barna på PANICA. - Det er viktig at vi gjør alt vi kan for at barna ikke havner på gaten, sier Kajsa.

Carlos gjør det bra på skolen. Han får gode karakterer i alle fag og trives godt på skolen. Han opplever at lærerne liker han og respekterer han, noe han setter stor pris på. Han benytter seg av et tilbud skolen har om samtale med en psykolog to ganger i uka. Carlos sier dette hjelper mye, og han liker timene han tilbringer sammen med psykologen. Han har et sterkt ønske om å slutte med alle typer rusmidler, men sier at stoffet er sterkere enn viljen. ”Den er som en barriere, som gjør det umulig å se det gode i livet mitt, å komme over på den positive siden”, sier han. Jeg spør Carlos om han har noen ideer om hvordan han kan klare å slutte med rusmidler. Han tenker et øyeblikk og sier at viljen er det viktigste, men også støtte og hjelp utenfra er viktig. Dessuten mener han at han må finne andre måter å more seg på, og andre venner. 

Carlos har opplevd ting et barn ikke burde oppleve.  Men Carlos har drømmer og interesser som andre barn. Han elsker å danse, spille basket og å svømme. Han har et ønske om å jobbe i militæret, men hans største drøm er å bli rusfri, og å åpne et senter for barn som er rusmisbrukere. Et hjem der de kan føle seg godtatt, få mat, en seng, og hjelp til å bli rusfrie.

Carlos er bare 16 år, men har mer livserfaring enn de fleste jeg kjenner. Det som slår meg når jeg snakker med Carlos, er at han har selvinnsikt, er ærlig overfor både seg selv og andre, snakker åpent om livet sitt og er en intelligent, omtenksom gutt.