Realiteten vil det dessverre annerledes. Sannheten er, at i dette landet skjules så mange tragedier bak smilene, at det blir rett og slett umulig å skrive om noe annet. Menneskene i Sudan, det være seg arabere, afrikanere, nomader, kristne, muslimer eller ateister, er mennesker, som deg og meg, men de har måttet tåle mer enn det skulle være mulig for et menneske å tåle.

Så hvor mye tåler egentlig et menneske, før det knekker sammen? Hvor mye smerte kan et menneske bære før det dør? Det finnes faktisk kalkuleringer for dette. Ut i fra anslag om hva mennesker i ulik alder tåler, kombinert med statistikker fra andre katastrofer, dannes kalkyler over hvor mange mennesker som høyst sannsynlig er døde, døende, syke, og truede. Groteske kalkuleringer, som blant andre Den Internasjonale Røde Kors Komiteen (ICRC) må benytte seg av, for å beregne hvor mange som mister livet i Sudan. Det ikke er mulig å fysisk telle lidelsene. Siden konfliktene i Darfur startet i 2003, anslås det at 300.000 mennesker er drept, to millioner jenter er voldtatt, og flere millioner mennesker har måttet flykte fra sine hjem.  Mennesker, som lever som flyktninger i sitt eget land.

Noen av disse menneskene ender opp i Port Sudan, og mange av dem er barn. Barn uten foreldre, uten beskyttelse, barn uten trygghet. På gatene i Port Sudan bor og lever omtrent 700 barn under 18 år. To tredeler av disse er barn som har flyktet fra Sudans konfliktsoner, som Darfur, Kordofan og Sør-Sudan. De er barn som har opplevd store traumer.

I Port Sudan er barna overlatt til seg selv. Små gutter og jenter, helt ned i syv års alderen, som er uten rettigheter i samfunnet. De er ofre for barnearbeid, og de jobber ofte 12 timers dager med hardt, fysisk arbeid på markedet. Barna får nesten ikke betalt, de er grovt utnyttet, men har ingen andre muligheter.

I Port Sudan er jeg langt borte fra krigens Sudan, og allikevel er lidelsene så tilstede. Her blir sultne barn varetektsfengslet for å ha stjålet småpenger, og i dømt 40 piskeslag som straff, etter å ha tilbrakt 15 – 30 dager i fengsel. For gatebarna finnes ingen rettferdighet, ingen beskyttelse. Ingen muligheter til å komme seg ut av situasjonen, de får ikke adgang til skolen. De får ingen helseomsorg, selv om de er utsatt for sult, infeksjoner, narkotikarelaterte problemer, voldtekt, hiv-smitte og dehydrering i Port Sudans ubarmhjertige hete.

Tragedie blir en del av hverdagen i Sudan, og jeg har hatt en tøff dag på jobb, som ungdomsdelegat for Røde Kors i Sudan. Jeg får følelsen av at ingenting blir gjort, eller rettere, selv om man gjør alt, hjelper det så lite. 

Sudan Røde Halvmåne har jobbet hardt for å hjelpe gatebarna. Vi startet for et drop in-senter for gatebarn, der de hver dag fikk mat, muligheten til å vaske seg selv og sine klær, og undervisning og omsorg. Da barna fikk tillitt til oss begynte det å gi resultater, barna kom, mange kom hver dag, og de fikk oppleve at noen brydde seg om dem igjen. Sudan Røde Halvmåne drev senteret uten midler i et år, før den økonomiske situasjonen ikke lenger tillot å holde senteret åpent. I mai i år ble senteret stengt. Gatebarna fortsatte å møte opp, men vi har ikke lenger et tilbud til dem. Uten støtte fra myndighetene, næringslivet eller private donorer er det umulig å gjenåpne gatebarnas sted, selv om de skriker etter hjelp.

Så derfor må vi også skrike etter hjelp. Jeg må skrike på vegne av barna. I Port Sudan lever barn som har flyktet fra grusomheter, og overlevd, men som fortsatt lider. Sudan Røde Halvmåne både kan og vil hjelpe, men uten økonomisk støtte er vi hjelpeløse. Barna trenger mat, klær og omsorg, grunnleggende behov som vi kan dekke med Gatebarnsenteret.  På lang sikt kan vi hjelpe barna med utdanning og familiegjenforening. Vi kan gi dem en sjanse, en sjanse til et bedre liv, et liv borte fra gaten.