En nylig utkommet rapport fra Helsingsforskomiteen, Noas (Norsk organisasjon for asylsøkere) og den greske organisasjonen AITIMA, setter fokus på asylsøknadsprosessen i Hellas. Det hevdes blant annet at asylsøkere blir deportert over grensen til Tyrkia uten å få sitt beskyttelsesbehov vurdert i noe europeisk land.

 

I asylpolitikk finnes det et dominerende prinsipp kalt non-refoulement. Det går ut på at ethvert menneske har rett til beskyttelse mot forfølgelse, frihetsberøvelse og skade, og dermed ikke skal sendes tilbake til et land der de risikerer dette. Dette prinisippet gjelder, i følge FNs Høykommissær for Flyktninger, ikke bare de som offisielt er gjenkjent som flyktninger, men alle som synes å ha behov for beskyttelse etter Flyktningkonvensjonen. Dette gjelder både direkte og indirekte, noe som betyr at tilbakesendelse til et land der de vil bli videreført til et område der de kan bli utsatt for skade også er forbudt. Dette er noe å tenke på for Norge, som igjen har åpnet for tilbakesendelse av asylsøkere til Hellas under Dublin II-avtalen. 

 

 

 

Forholdene i Hellas har blitt kritisert ofte og mye. Forholdene for asylsøkere har lenge vært uutholdelige, og det er veldig få mennesker som får tildelt asyl i Hellas. Dette går mot hovedtanken bak Dublin II-avtalen, som baserer seg på at like krav fører til lik behandling, og at en søknad om asyl mest sannsynlig ville ført til samme resultat i alle medlemslandene. Dette er et feilslått resonnement, ettersom Hellas sliter med et enormt påtrykk av asylsøkere, noe som igjen fører til innstramninger i systemet som ikke gagner asylsøkerne. I Hellas er det politiet som har ansvar for både innvilgelse av asylsøknader og deportering av immigranter. Dette fører til at politiet har en uheldig dobbeltrolle. Ofte sliter de som kommer til Hellas med å i det hele tatt få søke om asyl, og når de først får det har det blitt rapportert om at asylintervjuet ofte ikke varer lenger enn noen få minutter, og helt uten tolk eller advokat. Leirene er også ofte overfylte og asylsøkerne blir overlatt til seg selv.

 

 

Norge er medansvarlig

 

Hellas kan ikke oppfylle sine forpliktelser ihht Dublin II, refoulement er helt klart en mulighet på grunn av deportasjoner til blant annet Tyrkia, som igjen sender mennesker tilbake til Irak, Iran eller Aghanistan uten å vurdere situasjonen deres, og dermed er Norge ansvarlig for det som måtte skje med asylsøkerne som kommer hit. Norge stanset i fjor alle deportasjoner til Hellas, og det å nå åpne for dem, uten at det har blitt anbefalt av FNs Høykommissær for flyktninger eller at det foreligger skjellig grunn til å tro at forholdene har bedret seg for de sårbare virker ikke rettferdig, og bryter i tillegg med Norges internasjonale forpliktelser.