(15.11.2010) Thomas og Selma skal begge være med på et ”På Flukt”-spill. I den forbindelse ble de intervjuet sammen om deres forventninger til spillet, i tillegg til at de ble intervjuet etter at spillet var over. Thomas er 23 år, studerer i Tromsø og ble med i Røde Kors for et års tid siden. Selma er 17 år. Hun har vært med i Røde Kors ett år tidligere. Så var hun utmeldt ett år, men er nå medlem igjen. Det er første gang for dem begge at de er deltakere i ”På Flukt”.
”Har dere hørt om ”På Flukt” før” spør jeg dem begge. Selma er raskest til å svare, og sier at ”Jo, jeg har hørt litt om det, men det har jo ikke vært arrangert i Tromsø på 7 år eller noe. Det er i alle fall veldig lenge siden, så jeg har ikke hatt muligheten til å delta før nå. Men jeg har hørt at det virkelig tar rollespill til det ytterste, og det at man får en rolle man skal være i så lenge gjør det til en helt spesiell opplevelse”.
Da jeg spør dem om hvordan de rent personlig tror det kommer til å være å gå inn i en annen rolle, og være flyktning så lenge svarer Thomas at han tror de kommer til å lære veldig mye av opplevelsen, fordi man opplever det å flykte på en ganske realistisk og virkelighetsnær måte. Selma sier hun regner med at det kommer til å bli en stor utfordring fordi de kommer til å få lite mat og søvn i de 24 timene spillet foregår. Etter dette begynner ”På Flukt”-spillet snart, så de må gå og gjøre seg klare.
24 timer senere er det to ganske slitne og medtatte ”På Flukt”-spilldeltakere jeg møter. ”Ja, Thomas og Selma,” sier jeg ” nå har dere vært med ”På flukt”. Hva er reaksjonene deres nå som dere akkurat er ferdige og har fått i dere litt mat? Thomas svarer at ”Det var slitsomt og frustrerende til tider, faktisk mer enn jeg hadde trodd. Det var vanskelig å huske all informasjonen man fikk på de forskjellige postene når man var så trøtt, og det var slitsomt å bestandig måtte være forberedt på nye ting.”
Når jeg spør hva som var den største utfordringen i spillet, er de begge ganske enige. Når de kom fram til en post eller grenseovergang osv. og ville legge seg og sove, fikk man stort sett bare pakket ut og lagt seg ned, før man etter en liten stund ble hauset videre. Også det å få så lite mat på et helt døgn tærer på kroppen. Thomas sier at han følte hvor dårlig behandlet flyktninger blir, hvor lite folk egentlig bryr seg, at man blir hauset hit og dit.
”Helt til slutt,” spør jeg ”vil dere anbefale andre å bli med ”På Flukt”?
”Absolutt”, sier Thomas, ”det er veldig lærerikt. Tror det er mange som kunne trengt å få det inn hvordan det er å være flyktning”.