(Dette innlegget fra Trondheim Røde Kors Ungdom var på trykk i NTNUs studentavis Under Dusken i februar 2008.) 

Blackwater er ikke det eneste private sikkerhetsselskapet i Irak. De er del av en større privat militær sektor på omtrent 180 000 personer, som i hovedsak er engasjerte av amerikanske eller irakiske myndigheter. Selskapenes ansatte kalles gjerne private militære kontraktører, PMKer. Bransjen tar alt av oppdrag, fra tøyvask og logistikk, verksted og vedlikehold, livvaktoppdrag, kursing, og helt til offensive væpna operasjoner – altså regulære krigshandlinger. Dette er nemlig storindustri. Nøyaktige tall er vanskelig å finne, men det anslås at disse bedriftene omsetter for mer enn 100 milliarder USD årlig. Hvor mange selskaper som finnes er heller ikke lett å ha oversikt over. Eks-militære og andre fra alle land har startet flere enn 600 selskaper. Jeg kan inkludere tre norske blant disse. Det ene selskapet skal ut og løse oppdrag i Kenya nå. Et annet, som har drevet kursing av norske Afghanistan-soldater, er det samme selskapet som stiller ordensvakter på det røde, runde.

Irak er ikke det eneste landet hvor PMKer er sysselsatte. Vi finner de på Balkan, i Colombia, i borgerkrigene i Afrika, og i Afghanistan, for å nevne de største markedene for den selvdøpte ”freds- og stabiliseringsindustrien.” Noen av selskapene har til og med gått sammen i interesseorganisasjoner som International Peace Operations Association (IPOA) og British Association of Private Security Companies.

Hvilke internasjonale lover gjelder for ”freds- og stabiliseringsindustrien” når staters myndigheter hyrer PMKene til oppdrag i krigs- og konfliktområder? Genèvekonvensjonene skiller mellom stridende og ikke-stridende. En stridende har våpen i hand, bærer tydelig uniform, og hører innunder en militær kommandostruktur, for å nevne noen krav. Den stridende skal forholde seg til de internasjonale reglene i krig, som innebærer rett til å drepe fiendens stridende, og samtidig gir rett på beskyttende krigsfangestatus hvis han eller hun blir tatt til fange. Ikke-stridende regnes som sivile. Sivile skal forholde seg til den lokale lovgivinga, som Norges lover i Norge.

Hvor skal vi plassere PMKene? De løser militære oppdrag for staters myndigheter, men tilhører selskaper og ikke statenes militære kommandostruktur. En vekter er ikke en politimann selv om arbeidsoppgavene kan likne. De private sikkerhetsselskapene regnes som ikke-stridende. Kritikerne hevder likevel at de får operere i et lovvakuum hvor få blir møtt med (draps-)anklager i sivile domstoler når de bryter loven, jamfør de 17 døde teksten innledet med. Den Internasjonale Røde Kors-komiteen jobber for å få bukt med denne problematikken, men den er fortsatt høyaktuell.

IPOA representerer ei næring i vekst. Hva skal vi synes om den? En kan hevde at privatisering av krig er bra, for hva skal vel vi i vesten med alle disse statlige hærene når det så sjelden er krig likevel – det er vel bedre å bare leie tjenester hos profesjonelle når det skulle være nødvendig? Det er kostnadseffektivt, og samtidig drar bare de som vil i krigen. På den andre sida kan en lett problematisere denne praksisen. Gjør det noe med opinionen hjemme at en bare kan leie noen til å dra i strid for seg? Ville amerikanerne fortsatt akseptert krigen i Irak hvis de over tusen døde PMKene var statlige soldater som kom hjem i kiste med drapert flagg over, og dermed ble lagt til statistikken over amerikanske tap? Og hvorfor er de der egentlig? Er det for å hjelpe lokalbefolkninga, slik norske soldater sier de gjør i Afghanistan, eller er det for å tjene penger der det framstår mest lønnsomt? Klarer lokalbefolkninga å skille mellom PMKer, statlige militære og andre med våpen? Er det farlig å sette statens voldsmonopol ut på anbud? Er det egentlig snakk om tradisjonelle leiesoldater nyvasket av økonomisk teori? Hva synes du? Torsdag 28.2 tar Café NordSør debatten på Samfundet. Vel møtt!