Klasebombene i Norge er to forskjellige modeller: DM 664 og DM 662 mener jeg å huske de heter. Den siste litt eldre type enn den første. DM 662 har en tendens (Ifølge forsvarets rapport) til å ligge igjen omkring 1,1% av alle bombene, som flere slags kjempeømfintlige miner (Bomblet), på bakken. (Tallene jeg husker i farta her kan være litt bom, men er til min hukommelse riktig!) I DM 662 mener jeg det er omkring 3500 små bomber inni(bomblets)... ligger 1,1% igjen på bakken etter ET angrep blir det ca 35-40 små, livsfarlige spennende leker for barn, igjen på bakken!! Og dette er resultater etter OPTIMALE forhold på flatt terreng (forsvarsrapporten)! Det er bare å tenke seg hvordan det gikk etter 770 klasebombinger over Libanon fra Israel på et område som er fullt av oliventrær og banantrær/palmer.... Folk sprenger seg i lufta meg jevne mellomrom når de prøver å rydde dem for å få mat på bordet!!! Noen som er irritert over at vi eier og invisterer i selskaper som lager disse drapsvåpnene? Vel hør på dette: Alle bomblets i DM 662 eller 664 er laget av Israel! Resten i begge er laget av Tyskland! Det er på tide vi stopper denne galskapen...gi oss et klasebombe forbud!! Mot salg, produskjon, bruk og eksport!!! La oss smelte og brenne dem en gang for alle! Slik vi gjorde med anti-personellminer!! -Panteren-

Hukommelsen din er nok ikke helt på topp. En DM642-granat inneholder 63 bomblets av typen DM1383 mens DM662 inneholder 49 bomblets av typen DM1385. Blindgjengerprosentet for DM642 er 0,50% mens den for DM662 er 1,11%. FFI har ingen entydig konklusjon mtp, type terreng, men det antydes at dette ikke har en stor effekt. Det blant annet pga. av at selvutløseren har mindre sansynlighet for å bli skadet på mykt terreng. Alle bomblets benyttet av det norske forsvar har en slik selvutløser. Ser ikke at det er relevant hvem som produserer disse granatene, hadde Israel (som du trekker frem) selv benyttet eksakt denne type ammunisjon ville ikke problemet i Libanon vært like stort som det er i dag. Jeg kjenner ikke argumentasjonen til Israel men de benytter bomblets uten selvutløser.

Den tekniske debatten rundt problematikken er helt sikkert interessant nok til sitt formål, men i et humanitært perspektiv er det nettopp de humanitære konsekvensene som må stå i fokus. Selv om blindgjengerprosenten på klasebomber gjerne vil variere avhengig av bl.a. terreng og værforhold, har riktignok den norske ammunisjonen en relativt lav feilrate. Men, så lenge det faktisk ER en feilrate har det mindre betydning at denne er lav når det totale antallet bomber som slippes er høyt. Og, dersom det befinner seg sivil bosetning i et område (som det gjør i de fleste væpnede konflikter i dag), er det svært problematisk og i strid med anerkjente regler å benytte våpen som spres over et så stort område som klasevåpen gjerne gjør, og det er her diskusjonen er mest relevant etter mitt syn.

Jeg noterer jeg står i fare for å bli dette forumets kverulant: Men, om dine anerkjente regler var mer kjent ville vel ikke en egen konvensjon mot klaseammunisjon være nødvendig? Jeg finner ikke i hvert fall ikke relevant støtte for dine utsagt i sedvanerettsstudiet som ICRC har gjennomført.

Min personlige utfordring med hele klasebombetemaet er som følger: Det norske forsvaret har kjøpt inn klaseammunisjon for rundt regnet 1,5 milliarder kroner. Uten denne ammunisjonen vil totalforsvaret til Norge være sterkt hemmet. I en tenkt situasjon der vi destruerer all klaseammunisjon vil dette trolig være under en forutseting om at vi erverver ammunisjon med tilsvarende militær utnyttelsesgrad. Kostnadsbildet på denne type ammunisjon anslås å være av en større sum en det som er investert i dag. Med andre ord vil vi destruere en verdi på 1,5 milliarder kroner med det resultatet at vi vil bruke minst den samme summen for å kjøpe ny ammunisjon av tilsvarende type. Dette er penger som tilfaller våpenprodusentene. Som en suveren stat er det naturlig at vi har et forsvar med en kapasitet til å kjempe aktivt mot en teoretisk fiende som invaderer oss til lands. Sannsynligheten for dette mener jeg personlig er meget lav. Ved å destruere all klaseammunisjonen vår VIL det bli gjort i en sammenheng der vi anskaffer en annen type ammunisjon til formålet. Den direkte konsekvens av dette er at vi betaler mer penger til våpenprodusentene for en ammunisjon vi uansett aldri ville benytte i annet enn treningsøyemed. De statene som aktivt benytter klaseammunisjon i dag vil neppe slutte seg til denne konvensjonen uansett. Resultatet: Norge gir bort ~2 milliarder kroner til våpenprodusentene, midler som heller kunne være øremerket humanitære formål. Jeg spør: har et internasjonalt forbud av stater som uansett ikke vil benytte slik type ammunisjon noe humanitært formål?

La meg aller først bare si at jeg synes det er utrolig bra å få diskusjon rundt disse problemstillingene, og jeg respekterer dine synspunkter. Ser også poenget ditt med hensyn til behov for et effektivt forsvar. Jeg mener imidlertid at det er en avsporing å se på dette som et økonomisk anliggende, eller å fokusere på de militære fordelene ved å eie disse våpnene. Erfaringene fra senere års kriger (Libanon, Irak, Afghanistan, Kosovo, Laos..) viser at de humanitære konsekvensene ved bruken av klasevåpen er enorme og uakseptable. Ikke bare drepes og lemlestes sivile i årevis etter konfliktens slutt pga et stort antall blindgjengere, men våpnene påvirker også økonomien og mulighetene for å gjenoppbygge samfunnet fordi store landbruksområder blir ubrukelige i svært lang tid. I tillegg kommer de psykososiale problemene i form av en traumatisert befolkning som må leve med frykten for å bli rammet av udetonerte bomblets. Disse konsekvensene strider helt klart mot anerkjente regler for krigføring. Jeg tenker her på helt grunnleggende regler som å skille mellom sivile og militære mål, og å ikke forvolde større skade enn nødvendig. Dette er regler som alle stater har anerkjent, men anerkjent og anvendt er ikke nødvendigvis to sider av samme sak. Derfor er det nødvendig med en spesifikk avtale som regulerer produksjon, bruk og distribusjon av klaseammunisjon. Det finnes mange ulike typer klaseammunisjon i verden, og ny og bedre teknologi gjør at rike land gjerne bytter ut gammel klaseammunisjon og til fordel for stadig bedre og sikrere klasevåpen. Et stort problem er imidlertid at utdaterte våpen dumpes i fattige land, og at de derfor vil fortsette å utgjøre en alvorlig trussel mot sivile. Sakens kjerne er at for å kunne oppnå enighet om en internasjonal avtale som forbyr de våpnene som i bruk viser seg å være uforenelige med universelt anerkjente regler må statene være villige til å la egen våpenbeholdning bli tatt opp til vurdering. Norges klasebomber er kanskje ikke blant de verste, men dersom alle stater argumenterer med at akkurat deres typer klasevåpen ikke er blant de verste og derfor skal unntas en internasjonal avtale, er det lite håp om å komme noen vei i prosessen. Den norske regjering har uttalt at den vil lede an arbeidet med å få på plass et internasjonalt forbud, og ville dermed fått et stort troverdighetsproblem ved å ikke gjøre noe med sin egen klasevåpenbeholdning. Norge har med dette tatt et utrolig viktig initiativ, og det er nå en prosess på gang i verdenssamfunnet på dette området. Kanskje vil ikke, som du skriver, de statene som er mest aktive på bruk av klaseammunisjon tilslutte seg et slikt forbud med det første, men et sted må man begynne. Til sammenligning var det på midten av 90-tallet mange som ikke hadde tro på et forbud mot bruk av antipersonellminer, men allerede i 1997 var avtalen et faktum, og i dag er over 140 stater part til Ottawakonvensjonene, som forbyr produksjon, taransportering, lagring og bruk av APM, og som forplikter statene til opprydning. Det samme skal vi få til med klaseammunisjon, og da er det helt riktig av regjeringen å fryse ned egne klasevåpen i påvente av et slikt forbud. -Camilla-