Innledningsvis i rapporten stiller Pro Senterets leder Liv Jessen spørsmålet: ”Betyr innføringen av sexkjøpsloven et paradigmeskifte i norsk prostitusjonspolitikk – fra å se prostitusjon som et sosialt problem til å legge mer vekt på lover og straff?” Svaret hun gir er entydig: ”Vi tror det og vi beklager det.”

Jessen skriver at politiets implementering av loven har rammet de prostituerte hardest. ”Det er de som jages fra leiligheter, fra hoteller, fra gata, fra puber og restauranter og har de barn, meldes de til barnevernet. Kunden får kun en bot og ferdig med det.” Dette er imidlertid ikke den eneste følgen av lovendringen. Nå som de prostituerte er borte fra gata har Pro Senteret mistet en viktig arena for å nå mulige ofre for menneskehandel. Dermed vil det bli vanskeligere å komme i kontakt med de som har behov for bistand og beskyttelse.

Det reises flere kritikker i rapporten. Turid Misje tar i sin artikkel opp problemet med at alt ansvar og skyld legges på de enkelte ”menneskehandlerne”. Hun hevder den norske innvandringspolitikken også muliggjør og legger til rette for at det vi kaller menneskehandel kan skje. Blant annet hevder hun at politikernes prat om at de som selger sex skal få ”alternativer til prostitusjon” ikke gjør kvinner fra Nigeria mindre sårbare, da de fleste av disse kvinnen ikke har en type oppholdstillatelse som faktisk gir dem rett til å arbeide i Norge.

Mange av disse har heller ikke mulighet til å oppnå den såkalte refleksjonsperioden (en seksmåneders midlertidig arbeids- og oppholdstillatelse for å bryte med miljøet), og det er kun disse som regnes som ”ofre for menneskehandel”. Rettigheter for den enkelte er nemlig ikke knyttet til statusen ”offer for menneskehandel”, men til vedkommendes oppholdsstatus.

Interessant nok tar Misje også selvkritikk på vegne av sosialarbeidere og hjelpetiltak, da hun mener de har gjort for lite for å utfordre styresmaktene på dette området. Gjennom arbeid for de som faller inn under kategorien ”offer for menneskehandel” har de selv bidratt til å opprettholde tilsløringen av politikernes tilrettelegging for menneskehandel i Norge.

Videre oppsummerer rapporten Pro Senterets arbeid med personer utsatt for menneskehandel. I 2008 bistod Pro Senteret hundre personer, sammenliknet med trettifire året før. Denne økningen henger sammen med økt erfaring og kompetanse innen arbeidet med å identifisere potensielle ofre, fremfor at antall personer som blir organisert til Norge for utnytting i prostitusjon øker. Av disse hundre er elleve menn, og femten av dem fikk i 2008 innvilget refleksjonsperiode. Videre er tjueen asylsøkere, og femten av de hundre anmeldte også sine bakpersoner, men de fleste sakene ble henlagt grunnet mangel på tilstrekkelig informasjon.

Av utfordringer for det videre arbeidet i 2009 diskuterer rapporten følgende:

-         mangel på differensiert botilbud

-         ulik oppholdsstatus gir ulike rettigheter

-         overgangen mellom systemer

-         retur til hjemlandet

-         advokatbistand

-         anmeldelser, straffeforfølging og utfordringer knyttet til dette

-         endringer i gateprostitusjonen

Rapporten er i skrivende stund ikke publisert på internett.