Carlos er 21 år og en av mange som får hjelp og støtte i prosjektet. Han er fra en liten landsby i Caldas. Han er storebror i en søskenflokk på 3. Han er som en hvilket som helst 21 åring i Colombia, men livet hans endret seg drastisk når han var 18 år. Carlos jobbet med å plukke kaffe sammen med faren sin. Hver dag klokken tre hadde de pause, hvor de ble servert noe å drikke. Han var uheldig, han satte seg på en mine.

Carlos har siden ulykken hatt store smerter i ryggen. Han er en av de usynlige mineofrene, en av de som ikke har måtte amputere et arm eller et bein. Men ulykken har satt store spor i livet hans.

Prosjektet ble avsluttet i juni, her er alle som har mottat hjelp fra prosjektet på avslutningstur med familien sin i Medellin. Jeg og flere andre frivillige fra Manizales bidro med frivillig innstats.

Carlos har ikke sagt ifra til de militære styrkene i Colombia om ulykken sin. Det er de militære styrkene som har ansvar for å sikre minebelagte områder. Når jeg spør hvorfor, svarer han på grunn av frykt og redsel for de som har lagt ut minene. Oppfører en seg dårlig her, betaler en med døden.

Carlos skal fortsette å jobbe på samme kaffeplantasje sammen med faren sin. I Colombia bør en være glad for å ha jobb og det er ikke noe en gir fra seg uten videre.

Jeg spør han om det er noe han vil si til unge i Norge.

Det første han spør om er om det er diskriminering og rasisme i Norge. Jeg svarer ja, men at vi i Røde Kors Ungdom jobber mye med å holdningsendrende arbeid. ”Men der det er folk fra ulike land vil det alltid være diskriminering. Tenk deg en svart person komme til et svart samfunn. Eller tenk deg en hvit person komme til et svart samfunn. Der hvor en skiller seg ut, vil det alltid være diskriminering.” Jeg kan ikke nekte på det.

Jeg forteller han om ”På flukt”. ”Finnes det gerilija eller miner der, eller kler de seg ut som soldater?  Men her finnes de i virkeligheten. De får oppleve hvordan det er å være redd i 24 timer, jeg opplever det i virkeligheten. Vi kan ikke gå ut av huset på grunn av frykt. Vi kan ikke gå på veiene i vår egen landsby, av frykt for å tråkke på en mine. Det er noe helt annet å leke enn å leve det. Etter 24 timer kan dere gå hjem, spise og føle dere trygge. Men det er vår virkelighet.”

"Vi er ofrene i konflikten"

Atalibar er 61 år og er har amputeret det høyre benet sitt. Ulykken hans skjedde 7. Mars 2006, han var på vei til jobb da han gikk på en mine. En av de ansatte og flere av de frivillige fra Røde Kors kjørte tilfeldigvis forbi rett etter ulykken. De stoppet og kjørte han til inn byen og videre med ambulanse til et sykehus. ”Jeg er evig takknemlig for det Røde Kors gjorde for meg”.

For han og familien har tiden etter ulykken vært ekstremt vanskelig. Det er vanskelig for han å finne jobb og familien sliter med å få hverdagen til å gå rundt. ”Det er spesielt vanskelig å ikke ha penger til mat.”

”Dette er en konflikt mellom staten, geriljaen og de paramilitære gruppene. Disse minene er lagt ut for å skade partene i konflikten, men hvem tror du er de virkelige ofrene? Vi som bor på landsbygda, barn som er ute og leker, mødre som er ute for å handle mat for sine barn eller fedre som er på vei til jobb for å kunne brødfø familien.”