Sudans kvinner er sterke kvinner. De skal tåle mye, og blir stadig satt på prøve. Den første prøven for en sudansk kvinne, i alle fall for om lag 90 % av dem, er kjønnslemlestingen som finner sted i barndommen. For å sikre hennes og familiens ære, hennes mulighet til et fremtidig ekteskap, samt sikre at hun aldri vil kunne nyte et seksualliv, blir hun i barndommen tatt med til den tradisjonelle fødselshjelperen. Denne eldre kvinnen vil enkelt og greit sy sammen hennes ytre kjønnslepper, vanligvis etter å ha skåret vekk klitoris og de indre kjønnsleppene. Et lite hull på størrelse med en ert etterlates, for at urin og menstruasjonsblod skal kunne forlate kroppen. På ”fint” heter denne lemlestingen Infibulasjon men den er også kjent som faraon, eller Sudanesisk omskjæring.

Smerter og Traumer

Infibulasjon er et farlig og ekstremt smertefullt inngrep. For å sy igjen må man skrape eller fjerne deler av de ytre kjønnsleppene. Det gir fare for store blødninger. Sjokk og infeksjoner kan også skape umiddelbare komplikasjoner. Noen dør. Jenta kan også få andre skader, fordi hun må holdes så hardt fast, ettersom smertene er så sterke at hun vil kjempe for å slippe unna.
Når torturen er gjennomgått må hun ligge rolig i 40 dager, for at underlivet hennes skal gro. Tradisjonelt sett blir torner brukt som ”sting” for å holde såret sammen, og varm te brukes for å hemme eventuelle infeksjoner. I disse ukene overøses hun gjerne med gaver og oppmerksomhet, for å ta fokuset bort fra det store traumet hun akkurat har gjennomlevd.

Tradisjon, ikke religion

Hvorfor vil en kvinne lemleste sin søster på denne måten? ”Sånn er det bare” og ”Alle er omskåret” er forklaringer jeg hører altfor ofte. Her i Port Sudan blir jeg fortalt at det er rett og slett sånn tradisjonen er. Det er et viktig ritual for Sudans kvinner, en styrkeprøve av den ekstreme typen, og etter hvert kommer det også frem; Ingen mann vil gifte seg med en kvinne som ikke er ”lukket”.  Så er det altså for mennene at kvinnene må være sterke. For en mann skal en kvinne lide.
Grunnen til at den groteske tradisjonen får fortsatt fritt spillerom i Sudan, er mangel på informasjon og kunnskap rundt farene ved kjønnslemlesting, samt liten forståelse for tradisjonens unødvendige natur. Kjønnslemlesting av kvinner hører ikke hjemme i noen religion, og kreves ikke av annet enn lokale tradisjoner.

Bejakvinnene snakker verken engelsk eller arabisk, så for å bli kjent med dem tok jeg med meg tegneark og fargeblyanter, og sammen lagde vi julekort, tegnet og vi lo, og etter noen timer var vi venner. Hvem trenger vel språk!

Møteplasser for kvinner

I Port Sudan har Røde Halvmåne flere kvinnesentre. Disse er møtesteder for kvinnene i byen, der de kommer sammen for å snakke, lære og utveksle erfaringer. Sentrene holder åpent på dagtid, når kvinnene kan forlate huset i et par timer, mens mannen jobber. Hawwa jobber for Sudan Røde Halvmåne, og er leder for kvinnesenteret i bydelen ’Unquab. Her underviser hun blant annet i kvinnehelse, ernæring og kvinners rettigheter i et ekteskap. Hun er en ekte feminist, og hun jobber hardt for kvinnenes velferd, blant den etniske gruppen av Bejakvinner.

Hawwa underviser i kvinnehelse, og forteller kvinnene at gravide må dra på sykehuset før de skal føde, så de kan bli kirurgisk åpnet før fødselen.

Kjønnslemlesting av kvinner er et sensitivt tema. Alle kvinner dette angår har sitt personlige forhold, og sin personlige historie til lemlestingen. Så som ungdomsdelegat fra Norge, hvor vi heldigvis ikke blir lemlestet i egenskap av å være kvinne, må jeg trå varsomt og være tålmodig i arbeidet mot overgrepene. Jeg er på kvinnesenteret i ’Unquab et par dager i uken, og gjør mitt beste for å bli kjent med kvinnene og kulturen. Etter hvert håper jeg å kunne jobbe med Hawwa i arbeidet mot lemlestingen. Bejakvinnnene er sterke kvinner, og de har et kraftfullt samhold seg i mellom. Hawwa forteller at ved å undervise og jobbe sammen med disse 20 – 30 kvinner i bydelen ’Unquab, vil de spre informasjonen videre til de andre kvinnene og de neste generasjonene i samfunnet. Og arbeidet hun gjør vil forhåpentligvis få større ringvirkninger for kvinnene i Sudan.