Internt fordrevne

Selv om Jonathan bare er 13 år har han mye livserfaring, noe man fort legger merke til når man prater med han. Familien hans er internt fordrevet på grunn av konflikten i landet, og de sliter med å få tak i de økonomiske ressursene de trenger for å leve et akseptabelt liv. Faren til Jonathan døde for mange år siden, og moren har vært aleneforsørger for barna sine i lang tid.

Dette har hun klart med nød og neppe ved å selge mat og søtsaker på gata. Men i desember var hun så uheldig å havne i en motorsykkelulykke, noe som skjer med mange colombianere. Ulykken resulterte i brukkne ben, og en alvorlig hofteskade. Når jeg møter henne for første gang ligger hun i senga med en bandasje surret rundt hofta og en stor rotfrukt som skal holde hoftebenet på plass. Etter ulykken har hofta fått en rar sving på seg og hun kan ikke gå.

- Jeg tar masse piller for smerten og for hevelsen, sier hun, men jeg har ikke penger til den operasjonen jeg trenger. Som så mange andre internt fordrevne hadde hun ikke forsikring, og en operasjon vil koste henne en formue, noe hun ikke har mulighet til å skaffe.- De eneste rettighetene jeg har med min identitet som internt fordreven, er rettigheten til akutt medisinsk hjelp på stedet, men ikke til de påfølgende kostnader til å reparere de permanente skadene ulykken forårsaket, sier hun oppgitt.

Skole er viktig

Morens ulykke har ført til en rekke forandringer i Jonathans liv. Før bodde de i et hus bygd av mur. Det var ikke i god stand, men levelig. På grunn av ulykken ble de nødt til å flytte fordi moren ikke klarte å betale leien. Nå bor de i et slags hus laget av en grønn presenning som er spent opp mellom noen trestolper. - Det blir fryktelig varmt her midt på dagen, når sola steiker på presenningen og ned på senga mi, sier moren til Jonathan, som har et ansikt som stråler av godhet og livsglede trass i den vanskelige situasjonen hun er i.

Jonathan sammen med søsteren foran telthuset sitt i Santa Marta. Foto: Olav A. Saltbones/ Røde Kors.

Når vi begynner å snakke om barna, legger hun likevel ansiktet fort i bekymrede folder. - Nå som jeg knapt nok klarer å skaffe mat til barna og meg selv, har jeg i hvert fall ikke penger til å betale for skolepengene til Jonathan og søsteren, sier hun. Dette gir meg mange bekymringer. Nå har de mye mer fritid, og henger mer ute på gata. Som sengeliggende har jeg mye mindre kontroll på hvor de er, hva de gjør, og hvem de henger med, sukker hun.

Vil bli vitenskapsmann

Jonathan som sitter ved siden av moren i sengen gir meg et trett smil. Øynene forteller meg at også han er oppgitt over situasjonen. Han sier ikke mye, men det er lett å se at han er bekymret for moren og sin egen fremtid. - Jeg skulle ønske jeg kunne fortsette å gå på skolen, sier han til slutt. Skole er viktig for å komme fremover og få en framtid. Jeg vil bli vitenskapsmann og oppfinner. Finne opp nye transportmidler som kan transportere barn vekk fra de vanskelige stedene de bor. Men for å få til det må jeg gå på skole, sier han på en måte som viser meg at han er blitt voksen altfor fort. 

Pusterom

Hver lørdag har Røde Kors i Santa Marta aktiviteter for barna i den bydelen hvor Jonathan bor. Aktivitetene er for barn mellom 6 og 17 år som kommer fra familier som har det vanskelig. Under aktivitetene lærer barna blant annet farene ved å flytte hjemmefra og bo på gata, hvilke rettigheter de har som barn, hvordan ta vare på miljøet etc. Røde Kors har også psykologipraktikanter som jobber med barna med store oppførselsproblemer, og som gjør husbesøk og jobber med foreldrene og resten av familien.

Det preventive arbeidet er viktig og et veldig takknemlig arbeid hvor man kan se at atferden og holdningene til barna endrer seg. Det er lett å se at ungene har det gøy på aktivitetene som kan gi dem et pusterom fra en ellers strevsom hverdag. Noe jeg vil huske best fra mitt arbeid med Røde Kors her i Colombia er da Jonathan under en aktivitet hvor barna fikk i oppgave å skrive eller tegne hva de gjør på fritiden, skrev: - Alle dagene i uka er like unntatt lørdagene når Røde Kors kommer og jeg kan leke og ha det gøy en liten stund.

I bydelen hvor Jonathan bor jobber Røde Kors preventivt for å hindre at barn drar fra hjemmene sine til fordel for et liv på gata. Foto: Audun Gjelsvik Magnæs