Hjelp og støtte i den siste delen av livet

Grunnen til at de har fått det uoffisielle kallenavnet ”Blå engler” er fordi uniformen til Colombia Røde Kors er blå med Røde Kors emblem på. - En gang de kom på besøk til en pasient sa han at nå kom de blå englene hans for å besøke han, forteller Beatriz Delgado, ansatt i Røde Kors i Medellin. De rundt 20 frivillige som er med i programmet besøker syke mennesker i den siste delen av livet og jobber for å gjøre bortgangen til pasienten best mulig for pasienten og familien. - 70 % av de vi besøker har kreft og resten har andre kroniske sykdommer, sier Ana som er legestudent og frivillig i Røde Kors. – Vi jobber først og fremst med pasienten for å kurere smerter og forbedre helsen og livskvaliteten. I tillegg til dette jobber vi med familien slik at de kan takle bedre det følelsesmessige aspektet med å miste et familiemedlem og også hjelpe dem økonomisk med medisiner og lignende som pasienten trenger. For øyeblikket har vi rundt 22 pasienter i prosjektet og vi besøker rundt 3-4 pasienter, de som trenger det mest, hver helg. For at tilbudet skal være best mulig er det i tillegg til de frivillige mange profesjonelle som jobber frivillig i prosjektet, for eksempel psykologer, leger, tannleger, sykepleiere.

Hissig kreft

For å komme fram til huset til Don Gonzalo må vi gå opp en bratt bakke med flere kasser med medisiner, sårstellmateriell og andre hjelpemidler som kan trenges når man besøker pasienter. Don Gonzalo er en 95 år gammel mann som bor sammen med de 4 voksne barna sine. For ti år siden oppdaget han noen sår i ansiktet, men gjorde ikke noe med det. Etter hvert kom det fram at han har kreft i ansiktet, en hissig krefttype som har ødelagt vevet i nesen og det ene kinnet og også spredd seg til hjernen. På grunn av dette har ikke Don Gonzalo nese. Han har bare neseborene igjen, som to hull midt i ansiktet der nesen en gang satt. Han spør hele tiden etter datteren. – Hun gikk på jobb for 15 minutter siden, er svaret han får, men det virker ikke helt som han forstår. Det er tydelig at hjernekreften virker inn på hukommelsen hans. Legen Johanna vasker ansiktet hans forsiktig, området som er rammet av kreften har en mørk nesten svart farge. Men når hun vasker det faller det svarte av i store flak. Vi lurer på hva dette er. – Det er dødt vev, sier hun. – Den kreftformen som Don Gonzalo har er en hissig krefttype som spiser opp hud, vev og bein utenfra og innover. Derfor forsvinner litt etter litt deler av ansiktet hans. Under det døde vevet som Johanna vasker bort er det som et stort sår. Det er tydelig at det gjør vondt for Don Gonzalo krøker seg sammen i fosterstilling og gråter som et barn. - Hvorfor meg? Sier han.

Det gjør meg så utrolig vondt å se slik lidelse. Mens Johanna vasker ansiktet til Don Gonzalo snakker Miryam med de to sønnene. – Dere må snakke mye med ham slik at han finner fred. Det er viktig at han vet dere har det bra slik at han kan slippe taket. Legen er ferdig med å vaske ansiktet til Don Gonzalo og han gråter og gjemmer seg under teppet. Vi er ferdige med besøket og i det vi sier farvel og er på vei ut av døren da vi hører fra under tepper: - Takk, jenter, takk!

Fred og hvile

Den neste pasienten vi skal besøke er Doña Maria. På vei dit får vi høre at hun har beinkreft med spredning i mange deler av kroppen og at hun sannsynligvis ikke har lenge igjen å leve. Men da vi kommer til huset hennes forteller døtrene hennes at hun allerede gikk bort for to dager siden. Vi snakker litt med døtrene og si noen trøstende ord midt i sorgen. Miryam forteller meg om det siste besøket hos kvinnen to uker før. – Hun var klar for å hvile, hun hadde gjort det hun ønsket å gjøre. Og hun sa til meg at døden er det vakreste.

En ny pasient

Utenfor et hus på den andre siden av gaten sitter det en dame i slutten av 40 årene tilkoblet et oksygenapparat. Oksygenapparatet er stort, over en meter høyt og det ser tungt ut, som om det nesten er umulig å løfte det. Vi begynner å snakke med kvinnen og det viser seg at hun utviklet et hjerteproblem for et år siden som gjør at hun er avhengig av oksygen hele døgnet så lenge hun lever. Kvinnen som heter Doña Marta er enslig og bor i et hus som består av et rom på rundt 18m2. Vegger og tak er av murstein og toalettet er ei luke i gulvet som er direkte knyttet til kloakken. Dusjen er samme sted.

- Da jeg var liten brukte moren min ved som brennstoff til å lage mat. Hun døde av lungekreft, forteller Doña Marta – I tillegg har jeg røykt hele livet, også stoff som hasj og bazuco. Bazuco er slam fra kokainproduksjonen og har store skadevirkninger for de som røyker det. Doña Marta kan ikke jobbe på grunn av hjerteproblemene og at hun må være tilkoblet oksygenapparatet. – Jeg kan være uten oksygenapparatet i en halvtime hvis jeg må. Da har jeg inhalatorer som jeg kan bruke. For å få penger til mat må jeg ut på gata å tigge penger. Heldigvis eier jeg huset mitt så jeg har et sted å bo, forteller hun. Johanna skriver ned den medisinske historien til Doña Marta og fra nå av er hun med i programmet og skal få hjelp og støtte av Røde Kors.

– Vi skal prøve å skaffe henne et bærbart oksygenapparat. Dette er den måten vi kan forbedre livskvaliteten hennes på, sier Miryam. – Denne dama har ingenting! Bare det rommet! Og ikke engang offentlige tjenester! Det er ikke rettferdig!

Støtte og medmenneskelighet

Da vi forlater Doña Marta tenker jeg at det var ganske fint at selv om en pasient i programmet hadde funnet sin endelige hvile så fant vi ved en tilfeldighet en annen pasient som trenger hjelpen og medmenneskeligheten som Røde Kors. Jeg sitter igjen med mange inntrykk. Jeg tenker på Doña Marta som knapt kan puste uten å være tilkoblet oksygenapparatet, men som må ut i gatene og tigge for å få penger til mat. Og jeg kommer ikke til å glemme den gråten og smerten som jeg så hos Don Gonzalo. Men jeg håper at Røde Kors kan gi både han og familien hans den støtten de trenger i den siste delen av livet hans. Det er derfor de er der, de blå englene.