Stedet var Sagana, et lite sted omtrent en time utenfor Nairobi, og det skjedde i løpet av åtte dager i desember 2006. Kenya Røde Kors hadde samlet to utvalgte frivillige fra hvert lokalkontor pluss oss to norske ungdomsdelegater til årets leir. Jeg hadde kvidd meg lenge og det var en opplevelse jeg helst kunne klart meg uten. I hvert fall var det slik det begynte.

Leker, leker og leker

Temaet for leiren var ’Youth: Stepping up to the challenge’, og det kunne ikke vært mer passende. Det hele begynte med et par timer hvor alle hundre pluss stod i en stor ring og lekte diverse leker for å bli bedre kjent. Det var utfordring nummer en for en som hater slikt, og nummer to kom ikke lenge etterpå. På forhånd hadde vi fått vite at den nasjonale ungdomsoffiseren skulle fortelle oss om ukens program, men han fortalte oss ingenting om ukens program. Isteden ble vi oppfordret til å respektere hverandres meninger, til å holde oss unna farlige områder som for eksempel elven som rant langs campingplassen, til å promotere vennskap og forståelse og til å avstå fra sex, alkohol og sigaretter.

"Her skal dere ikke vite hva som skjer neste dag", sa han.

Det var utfordring nummer to for en planleggingsfreak som hater å ikke være forberedt. Når man må leter man imidlertid etter overlevelsesteknikker, og ettersom uken gikk sørget man for å bli kjent med prominente personer som hadde innsikt i programmet.

I telt for første gang

Før jeg kom til Sagana hadde jeg aldri i mitt liv sovet i et telt, og jeg gledet meg heller ikke til det som ble utfordring nummer tre. Ragnhild ble plassert sammen med Patricia fra kontoret vårt, mens jeg ble henvist til et telt fullt av ukjente fjes.

"Heisann, jeg skal visst bo her med dere denne uken", sa jeg og prøvde å smile der jeg tittet inn i det allerede (for meg ihvertfall) overfylte teltet.

Jentene inni smilte derimot overstrømmende tilbake og trakk seg lenger innover for å gi plass til den nyankomne. Jeg fikk til og med overta hjørneplassen, og den kenyanske gjestfriheten beviste seg selv enda en gang. I tillegg fikk jeg til min store overraskelse også sove sånn noenlunde selv om det var ti andre i samme telt.

Køer, køer og køer

Hver morgen klokken halv seks var det morgentrim i Sagana. Når man hørte fløyten hadde man noen minutter på å få kastet seg i klærne, hive en tyggis i munnen og komme i gang. Så fulgte cirka en time med løping og diverse andre fysiske øvelser. Evalueringen etter leiren viste at morgentrimmen var den minst populære aktiviteten, men jeg syntes den var glimrende. Man fikk en virkelig bra treningsøkt og ikke minst så våknet man ordentlig. Det som fulgte etter trimmen var derimot ikke så greit. Vi var cirka 60 jenter, og to dusjer fordelt på 60 jenter blir hva? Utfordring nummer fire – og spesielt når man bare har en time på å bli ferdig til frokost.

Ord kan nesten ikke beskrive hvor stressende dette var. Alle var selvsagt svette og fæle etter morgentrimmen og ville gjerne dusje, og da var det om å gjøre å ha allierte og venner omkring seg som kunne holde av en dusj. Dette fungerte selvsagt begge veier, og hvis man faktisk kom seg i kø tidlig kunne man likevel havne langt bak. Etter køen fulgte derimot nedtellingen, så når man endelig var kommet seg inn i dusjen stod det mange utålmodige jenter utenfor og telte ned. Tre minutter var det man fikk... Etter noen dager da vi alle hadde blitt bedre kjent kom det gjerne spørsmål som følgende:

"Lene, hvem skal du dusje sammen med i dag?" "Ingen", var svaret mitt alltid. Et sted må da grensen gå.

Litt faglig men så…

Programmet for de to første dagene var ganske så bra. Vi hadde interaktive forelesninger om HIV/AIDS, narkotika, redningsteknikker og blodgiving og ja, vi LÆRTE noe. Etter det gikk det derimot nedover med ungdomscampen, for da kom The Presidential Award Scheme.

"Dere må gjøre nøyaktig som disse fire sier i de neste tre dagene", sa ungdomsoffiser Moses.

De som er instruktører i Presidential Award Scheme har gjennomgått diverse utfordringer som for eksempel overlevelsesturer på fjellet med minimale ressurser, og vi var alle redde for hva vi nå måtte gjennom. Det viste seg derimot å ikke være så ille, men for den som ikke liker rollespill, lagsport, kreative fremføringer og masse merkelige samarbeids-øvelser i altfor store grupper gjennom hele tre dager så ble det litt ille likevel. Derav utfordring nummer fem til tjue... Blant annet måtte vi få hele laget over en høy mur uten hjelpemidler, transportere et vannglass på en treplate holdt oppe bare av tråder, kaste oss utfor en mur og falle ned på lagkameratene, transportere hele laget gjennom et konstruert edderkoppnett uten å komme borti trådene og klatre over et basseng ved hjelp av et tau holdt av resten av laget (undertegnede falt forresten nedi og de eneste joggeskoene jeg hadde med meg var våte i tre dager etterpå). Hensikten med alt dette var team-building, og det hele ble avsluttet med en lengre fjelltur der lagene skulle navigere seg selv opp på to fjelltopper og fram til et fossefall. De offisielle lærepengene var at man måtte sikte mot himmelen og at noen muligheter bare kommer en gang i løpet av livet. I tillegg skulle man etter dette være flinkere til å møte utfordringer på individuelt og på gruppenivå og til å bygge tillit i et lag.

Noe lærte man jo tross alt…

I løpet av disse åtte dagene gjorde jeg ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre, som for eksempel å gå på camping i det hele tatt, å delta frivillig i et rollespill, å gjennomleve det som måtte ha vært tretti timer med leker og gruppeoppgaver som jeg egentlig ikke kan fordra, å gi blod til tross for en enorm skrekk for både nåler og blod i seg selv og å ha en danseopptreden foran en folkemengde (selv om det ble litt rot i trinnene). Jeg er så veldig veldig fornøyd med meg selv for at jeg overlevde og gjorde alt jeg skulle gjøre og mer til, og faktisk så har jeg begynt å sette mer pris på utfordringer siden denne leiren. Kenya Røde Kors visste nok med andre ord godt hva de gjorde da de satte temaet. Ikke minst var det faktisk ganske koselig å være på camping, til tross for mangel på diverse fasiliteter.

Utfordrende eller kjedelig?

Ut fra alternativene informativ, interessant, utfordrende og kjedelig syntes de fleste deltakerne at denne leiren var utfordrende. Det var kun en som hadde krysset av for at den var kjedelig, og det var meg. Hvorfor? Rett og slett fordi jeg syntes det var for mye leking og for lite læring, det motsatte av hva Norges Røde Kors Ungdom har blitt kritisert for når det gjelder deres leirer. Likevel fikk jeg med meg noe videre: Det ER faktisk noen ting man ikke kan klare å gjennomføre uten andres hjelp, og selv om noe ser umulig ut ved første øyekast så er det kanskje ikke det. Den mest hardtslående lærepengen var imidlertid at det faktisk er veldig viktig å utfordre seg selv fra tid til annen. Det er den eneste måten å utvikle seg på, og det er egentlig utrolig hva man er i stand til å gjøre hvis man bare prøver. Det har både Ragnhild og jeg fått mange bevis på som ungdomsdelegater her i Kenya.