Da en bygning under konstruksjon kollapset i et av Nairobis hektiske gater i lunsjtid mandag 23. januar var frivillige fra Nairobi Røde Kors på plass bare minutter etter kollapset.
Fullt kaos
En av de første til åstedet var Anthony Mushiri Muturi (25). Han har vært frivillig i Røde Kors i åtte år. ”Jeg kunne høre mennesker skrike etter hjelp, men var ikke i stand til å gjøre noe som helst. Det var fullt kaos. En stor folkemengde hadde beveget seg inn i området og gjorde det nesten umulig å hjelpe, det var fortvilende. Jeg så en hånd vinke etter hjelp opp av den sammenraste bygningen, men kunne ikke gjøre noe som helst før jeg fikk forsterkninger. Vi fikk han ut etter noen timer”, forteller Anthony. ”Vi var fullt fokusert på å få ut de som var i live, de døde kroppene måtte vente”.
107 personer ble reddet ut i live. Til nå er 15 funnet døde, men det er fremdeles kropper igjen i den sammenraste bygningen, uvisst hvor mange.
Hjelp fra Israelske spesialstyrker
Den israelske hærens spesialstyrker for denne type redningsaksjoner ankom Kenyansk jord dagen etter ulykken skjedde for å gjøre hoveddelen av redningsarbeidet sammen med den kenyanske hæren, frivillige organisasjoner og amerikanske og britiske styrker. Dette lettet redningsarbeidet drastisk. Med tilgang til topp utstyr og kunnskap kunne vi demontere den sammenraste bygningskonstruksjonen i høyt tempo med håp om å finne flere overlevende. Tirsdagen lyktes vi å få ut en i live. Det var rykter om at en person, fastklemt i det som var tredje etasjen, ringte familie og sykehuset og forklarte hvor i bygget han lå. Denne personen fant vi aldri.
”Konstruksjonen er en vits” fortalte ingeniøren i det israelske teamet. ”Sementen er blandet for hånd med store deler grus, noe som gjør den svært porøs. Armeringsjernet som er brukt er for mykt”, fortsatte han. Dette har gjort at bygningsmassene etter kollapset er så kompakte at det er lite hulrom i den sammenraste bygningen. ”Det er lite håp for å finne overlevende på dette tidspunktet”, fortalte han den andre natten etter kollapset. Litt etter var jeg med å få ut tre personer som ikke overlevde.
Sterke inntrykk å fordøye
Lukten av de døde kroppene sitter i nesegangen ennå. Jeg var spent på hvordan jeg ville takle alle inntrykkene, men jeg har lært at når man er i en situasjon hvor det eneste riktige er å handle og hvor man har en profesjonell innstilling til inntrykkene, så vil de ikke være fullt så tøffe. I avisene kunne vi lese om de pårørende til de vi tok ut av bygningen. De døde kroppene fikk et navn, et liv og en familie. Den første personen hadde en søster og en niese som ventet på økonomisk bidrag til niesens skolegang og til mat på bordet. De vet ikke hvordan de skal klare morgendagen uten brorens bidrag. Torsdagen jobbet jeg ved senteret for oppsporing av savnede. Der traff jeg de pårørende til den andre døde personen jeg var med å ta ut fra bygningen. Det var ganske tøft å møte de som var denne mannens nærmeste. Den døde kroppen var ikke lenger ”bare” en kropp, han hadde en datter, en sønn og en kone.
Bombeattentatet i 1998
Anthony husker tilbake til bombeattentatet mot den amerikanske ambassaden i Nairobi i 1998 hvor 240 mennesker mistet livet, det var hans første katastrofeerfaring. Forrige ukes katastrofe var en gjentakelse av bombeattentatet, full forvirring, kaos og handlingslammelse. ”Om vi hadde hatt riktig utstyr tilgjengelig ville vi kunnet redde så mange flere. Vi hadde heisekraner, men ingen trykkborr eller sveiseapparater til å demontere bygningen med, det samme gjaldt katastrofen i forrige uke”. Da, som nå var redningsarbeidet avhengig av israelernes kunnskap, avanserte utstyr og effektivitet.
Oppdrag utført?
En minneseremoni for de omkomne markerte redningsaksjonens avslutning fire dager etter kollapset. Store deler av bygget var fjernet, kun en svært risikabel bit stod igjen. Skulle man fjernet denne delen ville man risikert et kollaps av nabobygningen, også under konstruksjon, og forårsaket tap av enda flere liv.
Etter at de utenlandske styrkene dro trakk alle aktører som hadde stilt med utstyr seg tilbake, tiltross for at det fremdeles var og er kropper igjen i den resterende delen av bygningen.
Frustrasjon og skuffelse
Frustrasjon og skuffelse dominerte samtalene mellom de frivillige i Røde Kors under debrifingen av katastrofen. En følelse av å bli hindret muligheten til å redde ut levende og døde fordi utstyr, kunnskap og koordinering ikke var tilstrekkelig, var gjennomgående, samt skuffelsen over ikke å fullføre redningsarbeidet til siste kropp var overbrakt de pårørende.
Stor innsats fra de frivillige
Det er alltid rom for forbedring, men Røde Kors gjorde sitt beste tatt i betraktning de omstendighetene de møtte. De frivillige jobbet døgnet rundt for å hjelpe til i arbeidet. Til en hver tid var det rundt 40 frivillige som stod til tjeneste, om det var å grave, hakke, redde ut overlevende og omkomne, distribuere mat til de arbeidende, spore opp savnede eller andre viktige oppgaver som følger en slik aksjon.
”Det er ikke et privilegium å redde et liv, det er en rett” forteller Anthony. ”Om vi hadde hatt det riktige utstyret ville vi reddet flere ut i tide, og i live” konkluderer han.