Vi var altså forberedt på det verste. To uker med snø til langt oppover leggene i et land der brøytebiler og vinterdekk er overflødig, utfordrende boforhold og bitende kulde både inne og ute. Det er noe ironisk ved å dra til et ferieparadis midt på vinteren, så totalt utenfor sesong. Men ingen hadde forespeilet oss at ungdomsdelegatoppdraget er en ferie, og når man arbeider for Røde Kors er det bare å bite tennene sammen og pakke sekken. Sant og si var vi forventningsfulle – endelig kunne vi flytte jobben fra hovedkontoret og ut i felten, der prosjekter og planer virkelig implementeres. Vinter eller ikke, dystre spådommer fra urbane Yerevanere skulle ikke ta knekken på oss.

Vintersol og frostrøyk

Vi følte oss nok litt som eventyrere den dagen vi la av gårde til Sevan; forlot en tåkelagt by, la bak oss forurensing, støy og sivilisasjon. Selv sjåføren slet med et snev av nervøsitet. ”Kanskje veien er glatt.” Best å være forsiktig på armensk vinterføre.
Men jo lenger vi kom fra Yerevan, jo bedre ble det. Blendet av lav vintersol i vår vesle, hvite Lada Niva, fôr vi forbi bare marker og åkre. Snøkledde fjelltopper raget i horisonten, men det hvite var fortsatt på betryggende avstand fra oss. En time senere ankom vi Sevan - en landsby badende i solskinn, med en hovedgate i hektisk aktivitet. Sant nok, kaldt var det. Ute stod frostrøyken om oss, men inne på det vesle Røde Kors-kontoret varmet ovnen i hjørnet, og all vår frykt om uutholdelig kulde ble gjort til skamme.

Hjemvendt ungdomsdelegat

Vi ble møtt av Sevak, fjorårets ungdomsdelegat til Norge. I to uker skulle vi bo og jobbe i regionen der han nå fungerer som leder for ungdomsavdelingen. Forberedelsene til vårt opphold hadde pågått i flere uker. Minutter etter ankomst var vi godt installert i en stor leilighet, bare et steinkast fra kontoret, i et av de store kompleksene av boligblokker i sovjetstil som preger hver eneste småby i Armenia. Jo da, noe kummerlig var det jo, ettersom Sevan region, med sin ideelle beliggenhet rett ved landets eneste innsjø, utrolig nok sliter med dårlig vanntilførsel. Vår største vanntank var badekaret.

Dataspill, bryllup og litt Røde Kors innimellom

Dagene på et Røde Kors-kontor i en armensk region går bedagelig for seg. I løpet av to uker besøkte vi skoler og dormitories, og tilbrakte flere timer på kontoret, med armensktimer, forberedelser til seminar om internasjonal humanitær rett, og en mengde kaffe- og kakepauser. En dag vi kommer på jobb sitter Varduhi fra Dissemination Department og forbereder dissemination om Røde Kors’ prinsipper og historie. Armen fra Social Department er i dyp konsentrasjon på maskinen ved siden av. Dagens dose dataspill er en nødvendighet. Etter hvert kommer Lusine som jobber med nyhetsbrev og Sevaks søster, Ashkhen fra First Aid Department, på jobb. Regionens director, Tatevik, sitter foran skrivepulten sin, og praten på det vesle kontoret går lett.
”Vi har mange frivillige”, kan de fortelle. Vi spør om prosjekter og planer, men aller best liker de å prate om forestående bryllup og regionspresidentens nye hund.

Frivillig engasjement

Før lunsj blir vi med Armen på besøk til eldre flyktninger fra Azerbaijan som hans avdeling arbeider for. De har bodd i Armenia i flere år, og lever under dårlige kår på små rom i statlige boligblokker. På et lite rom treffer vi en eldre dame. Hun gråter når hun forteller om sin fortid og situasjonen nå; pengene strekker ikke til, og hun er avhengig av hjelp for å ha nok mat og varme. Midt i sine egne problemer er hun allikevel opptatt av Armens situasjon.
”Hvordan får du tid til å komme hit? Betaler de deg nok?” spør hun.
”Nei, vi får nesten ikke betalt”, svarer han. ”Vi er egentlig å regne som frivillige”.
Til tross for dette tilbringer han lange dager på kontoret. I et land der arbeidsledigheten er høy er det bedre å være i aktivitet enn å sitte hjemme. ”Volunteer staff”, eller ”frivillig-ansatt” er et begrep vi for alvor begynner å forstå oss på i Sevan.
”Kanskje ikke så rart at motivasjonen og driven ikke virker på topp når man ikke får lønn”, tenker vi, før vi tar turen ut i vintersolen for å kjøpe kebab og khorovats - kjøtt på grillspyd er blitt vår vante lunsj.

Snø i Sevan

Dagene går fort. Vi observerer, lærer og blir en del av kontormiljøet. Språket er en hindring, men noen kan engelsk, og Sevak er streng armensklærer når vi trenger det. Vår aller siste kveld i Sevan kommer snøen. Mens vi leker og baser som unger, tenker vi at etter to uker i Sevan har bedageligheten tatt seg inn under huden på oss. Allikevel har vi fått utrettet en del. Vi har holdt training i internasjonal humanitær rett for gamle og nye frivillige. Vi har observert frivillige og ansatte på jobb, vært med på deres prosjekter. Vi har sett nye muligheter og formidlet ideer der vi kunne. Forhåpentligvis har vårt opphold gitt litt motivasjon og inspirasjon. Nå er det opp til de ansatte å drive videre, men vi vil alltid følge med dem litt ekstra.