Beirut har allerede vært våken i flere timer, byens innbyggere har begynt dagen. Trykkborrenes jevne dur akkompagneres av busser med hylende bremser. Og av drosjer. Som tuter. Sjåføren ligger på hornet: ”Unna vei – her kommer jeg! Tut-tut! Trenger du taxi? Tuuut-tut-tuuut! Lenge siden sist, står til? Tutt!”.

Nede på fortauet mjauer en katt, på jakt etter kurrende due-mat. Jeg skrur på radioen, ”Good morning, Lebanon!”, programlederen roper ut navnet på ukens hit, stemmen hans blandes med reklame-jingler; et sammensurium av engelsk, fransk og arabisk, midt inne alt kan jeg tyde fragmenter av et telefonnummer, ”wahad, khamse, arba…” 1,5,4…

På vei til kontoret passerers jeg av en taxi, en skranglende Mercedes Benz, som nok har sett sine beste dager. Ivrig kommuniserer sjåføren: Tut-tut! ”Nei takk, jeg trenger ikke drosje”, Tut-tut-tut!

Drosjen fortsetter jakten på passasjerer rundt neste sving. I et gatekryss blokkerer en lastebil passasjen for andre kjøretøy. Et kor av bilhorn melder sin misnøye, økende i takt med lastebilsjåførenes frustrerte utrop og forsøk på å komme seg videre. Ett sekund senere har tutingen stoppet og trafikken snegler videre.

Fremme på Røde Kors’ hovedkvarter hilses jeg god morgen på tre språk i slengen: ”Hi! Kifik? Ça va?”. Jeg forsøker å huske lydene man former til et svar, men ender opp med et flaut ”Good morning! How are you?” 

Air condition sviver og kjøler ned varme kropper med høy puls. Jeg har kommet i gang med dagens arbeidsoppgaver. Hjernen vennes til den jevne duren av trafikk utenfor vinduet. Fra gangen høres stemmer som prater og ler. Med ett går strømmen, og aggregatet sliter seg i gang, inntil den jevne duren av motorer forsikrer oss om av vi kan fortsette arbeidet vårt.

Til lunsj løper vi over veien til Barbar som har libanesisk pizza til en femmer. Hurtige hender klapper deigen flat, klasker på ost, smeller inn et brett med pizza i ovnen. Samtidig sprer et annet par hender ferske grønnsaker på ferdige bunner og slenger lunsjen elegant over disken. Vi venter på en glipe i trafikken for å krysse gata, ikke mindre enn fire taxier senker farten og legger seg på hornet for å fange vår oppmerksomhet. Konkurransen er blitt større nå utpå dagen. Vi kan ikke inngå å høre dem, men vi vil jo bare over gata…

Det er ramadan. Etterhvert som solen går ned, og byens muslimske befolkning endelig kan innta mat og drikke, faller en uvant ro over byen. Trafikken er nesten borte, i det fjerne kan man kan høre utrop fra en minaret. Gjennom tilsynelatende stillhet tydes flaggermusens høyfrekvente hvin, summing fra av sikader - et fjernsyn kringkaster arabisk listepop.

Dagen er på hell, kroppen trenger hvile. Jeg er akkurat på vei inn i drømmenes verden idet en jeep brøler forbi vinduet mitt i forrykende fart. Bilstereoen står på full guffe og fyller nabolaget. Den gjennomtrengende bassen utløser samtlige bilalarmer i gata vår, og absorberes i mosaikken av lyd som er the soundtrack of Beirut.