Noen ganger kan man ønske seg hjem - uten opplevelsen fra det ukjente...
Forrige helg var jeg i Jeb Jennine, for å besøke et fengsel. Dette er et nytt satsningsområde for Libanon Røde Kors sin ungdomsavdeling-som delvis har kommet i stand etter Twinning-prosjektet med Møre&Romsdal, Nord-og Sør Trøndelag Røde Kors.
Synet og erfaringene fra denne dagen var noe utenfor min fatteevne, og som jeg til stadighet må dra frem igjen fra arkivet...
Fengslet lå i kjelleren på "kommunehuset", og hadde fire celler som hver var på 30-40m2. Totalt var det 93 menn som sonet her, så man kan trygt si at det var trangt om plassen!!! Bortsett fra dette har de en LITEN luftegård, som de kan være i, en time for dag... Det var det hele, ingen felles oppholdsrom (eller skal jeg si; ingen rom til å være for seg selv?), ingen kjøkken og bare ett toalett!!!
Under disse forholdene soner de STRENGT bevoktet av noen særs militære VOKTERE, som har all makt!!!
Dei har bl.a nektet fyringsmuligheter i vinterkulden (husk dette er i en kjeller), legetilsyn, og kontakt med familie...Rettnok får de se familien sin, men da er det gjennom en jerndør med noen små hull for kjærlige og lengtende ord. Når besøket er over, og de er riktig så heldige, får kona komme til jerngitteret til et avskjedskyss...
I tillegg var det mange av fangene som jeg møtte, som ikke selv visste grunnen til fengslingen. Selv om soningen ikke telte dager, uker eller måneder - men ÅR!!!
Under besøket ble jeg spurt av en fange om jeg ville kjøpe noe håndarbeid av en av hans medfanger. Men før jeg fikk svart, skjøt fangen selv inn : HELLER PENGER TIL MEDISINER - ENN LOMMEPENGER TIL MEG!!!
I ren solidaritet til de mange alvorlig syke, ga han avkall på penger som kunne ha unnet han litt "luksus".
Jeg insisterte ikke på å shoppe her, om du skjønner...
Etter opplevelsen i fengslet har vi hatt møte med den ansvarlige for aktivitetene som Rode Kors tilbyr, og i all elendigheten - øyner jeg håp!!!
Libanon Røde Kors' ungdomsavdeling jobber målrettet for å forbedre livet til fangene. Det HAR vært en lang prosess, og vil FORTSETTE å bli en lang prosess. Men dette er et møysommelig arbeid, hvor en må tråkke særdeles forsiktig, for ikke bli nektet videre arbeid av Fengselstyret.
Jeg ser frem til å jobbe videre med dette, selv om jeg akkurat her kunne ha tenkt meg NORSKT TEMPO!!!
Senere skal vi lage aktiviteter for barn fra 12-18 år, som også sitter inne...Jeg vil nok måtte skrive noen ord om det også...